"Hypokonderens" hindring

Hei, jeg heter Gina, jeg er 24 år og levet livets glade dager med venner og familie rundt meg. Finner gleden i små ting og liker livet mitt sånn det er nå, små skritt fremover mot fremtiden. 
Leser du mellom linjene? 
.
Da jeg var i mine yngre, men bekymringsfulle dager, hadde jeg ikke sett for meg at livet skulle få ett vendepunkt jeg ikke var forberedt på.  Selv om frykten har spist meg litt innvendig, tilbake til sinnet jeg bar på i min ungdomstid i mitt tidligere innlegg, valgte jeg å se på dette som normalt å trosse verden og tøye grenser.  Jeg lærte. Nå slår virkeligheten meg i ansiktet og dagene mot ett bedre liv er i fokus, tid har jeg jo nok av. 
.
Men likevel, er noen dager verre enn andre. Selv om jeg har to bein å gå på, armer som fungerer og hodet er på plass, er hver dag en kamp mot smertene kroppen min må tåle. Det andre ikke ser er hver gang jeg biter tenna sammen for å være på lik linje med andre på min alder, være der selv om kroppen sa nei før jeg tenkte tanken og de små tingene i hverdagen er ofte ett ork. Man setter på seg ett smil, går seg til og fungerer. Vet du hvorfor du ikke hører fra meg dagen etter?  Dagen før var en så stor påkjenning for meg at jeg ikke fungerer som jeg gjorde dagen før. 
.
"stakkar deg" er noe jeg har hørt ofte i min tid med utredninger og diagnosefunn.  Når man har gått sånn som dette i nok år og tror til slutt man er gal og innbiller seg smertene man bærer, er det deilig med en diagnose hvor man da kan slutte å kjempe mot nav, som i seg selv tar alle kreftene man hadde, behandligsmuligheter er lettere å finne og roen over seg at man hadde rett hele veien er en glede mer enn ett sympatisk ord.  Sympati er roten til alt ondt, selv om det menes godt.. 
.
Når du alltid er sliten, trøtt og angsten brer seg over deg som ett vått hånkle, kvelningsfølelsen kommer og tankene svirrer i ett mareirtt av tanker. Hodebry om det minste, hva hvis, hvem når, hvor og hvorfor. Tror du dette er noe enkelt for en stakkar som har null kontroll på livet fra før? Er ikke rart en blir deprimert. 
.
Ja, Iselin. Jeg snakker om fibromyalgi. Dette som du kaller hypokondersyndromet.
.

Tror du dette er noe noen ønsker å reklamere med for å få sympatien du ikke får fordi noen i ditt nærvær krangler med kroppen sin for å være med deg på en strand en varm sommerdag?  Hadde du bare visst at det var jeg som satt ved siden av deg da du kom med denne flotte: "  Fibromyalgi er noe jeg kaller hypokondersyndrom,  det kommer når man vil, eller trenger oppmerksomhet".
.
Karma is a bitch. 
                              

4 kommentarer

iow

12.10.2012 kl.12:03

Folk burde virkelig tenke seg GODT om før de dømmer noe de ikke vet noe om! Jeg har fått samme "hypokonder" utsagnet om angst... Og det kunne vel ikke vært lengre fra sannheten! Man SØKER jo ikke oppmerksomhet. Jeg gjemmer meg jo gjerne i fra den.. :p

Kanskje vedkommende som kom med utsagnet leser innlegget ditt og skammer seg litt :p

Godt skrevet!

Gina

12.10.2012 kl.12:37

iow: Det finnes ikke noe mer irriterende enn mennesker som vet absolutt alt og må uttale seg om alt.
Hehe, vel.. det var ett lite håp jeg hadde, bare for å se seg selv litt. Kanskje det er litt for nært meg, at det er derfor jeg reagerer sånn som jeg gjør? Hvem vet. irriterende er det iallefall!

Takk for det! :D

kristinelovelife

12.10.2012 kl.13:17

Hehehe ... At det er mulig å kommentere sånn når man søren ikke har peiling!Det er jo gjerne oppmerksomheten dem ikke vil ha!

Bra skrevet !=)

Gina

12.10.2012 kl.13:53

kristinelovelife: Det er det jeg mener også.. De som skriker høyest vet du.. Blir litt småsvett egentlig av sånt, det måtte bare ut nå! Takk for det! :))

Skriv en ny kommentar

Gina

Gina

24, Fredrikstad

Verdensmester i å se muligheter, positiviteten selv, men en god del selvironi!

Kategorier

Arkiv

hits