Drømmen om livet

Gjennom mitt korte lille liv, har jeg virkelig møtt veggen gjentatte ganger. Men likevel har jeg reist meg og prøvd på nytt med ett øye åpent for nye spor å tråkke i. Klarer alle andre dette livet, skal jeg også få det til - samme hvilke hindringer jeg møter.

Min styrke på veien mot en forståelse, en diagnose og friskmelding har vært min stahet. Jeg har alltid visst det har vært noe, noe som ble oversett. Livet er ikke så smertefullt hver dag, ikke for den heldige. Har jeg blitt straffet så hardt for mine dårlige valg at karmaen følte for å sette igjen tenna i ett kjøttstykke, bare for å vokse ut hjørnetnner som stadig påminner meg om å være den utvalgte for satans leker?

Etter nesten å ha fått klippekort hos leger rundt om i landet, fikk jeg diagnoser på diagnoser, nesten for at de var lei og ikke hadde flere metoder for å hjelpe meg. Diagnosene var såklart tng jeg måtte lære meg å leve med å uføretrygden var like rundt hjørnet. Etter snart 8 år i smertehelvete var det ett tips som falt inn om noe jeg ikke hadde prøvd. Men samtidig, kommer metthetsfølelsen på å bli skuffet nok en gang, å være til bry for den som man henvender seg til og følelsen av å være gal tar litt over.

Jeg tok telefonen, satt opp en time. Dagen kom og uten forventninger møtte jeg opp. Samme rutiner, samme spørsmål, samme håpefulle som ventet på " slapp av, det er bare psykisk", for å så havne i kjelleren nok en gang. Jeg har nå lært at man ikke lenger skal ta sorgens på forskudd.

For første gang på lenge kjente jeg virkelig en lykkefølelse, jeg har nå mulighet til å bli 100% frisk og dette er hva jeg har bedrevet tiden med fra siste innlegg. Et er bra fremskritt på behandling og jeg teller nå 14 dager uten hodepine.

Med dette vil jeg også få frem at jeg er takknemlig for hver og en av dere som har vært der, mine medspillere. Til dere som valgte meg vekk fordi jeg var syk, må jeg takke enda mer. Dere har gitt meg pågangsmot til å ikke gi meg. Jeg vet nå at dere ikke er verdt mitt selskap når jeg kommer tilbake sterkere enn noengang.

Mine medspillere: takk for all støtte rundt om på sykehus, behandlinger, dårlige dager og en hånd og holde i. Hjertehjerte

Forandringen.

Mine tanker for denne bloggen har hele tiden vært å være en del av noe som ønsker å være en forskjell fra de som ikke vil være.  Jeg er såpass ærlig med meg selv og ser selv jeg er en stor person i en liten kropp med mål i livet og drømmer meg bort ti en framtid jeg skal jobbe for å nå. Veien er lang, men jeg er på vei. Jeg har ikke alltid vært der, men likevel vet jeg det er mange som står fast, som jeg også har gjort, som trenger den ekstra puffen for å gå den nødvendige steget til forandringen. Jeg har hatt mine gjennombrudd dette året og 2013 er året med muligheter for meg Samtidig, ønsker jeg muligheter for andre, om det så er noe jeg virkelig ikke har erfaringer med, som dette:

Igår lånte jeg bort ett lite døgn til min venninde for å dele en nyhet med verden. En virkelighet så stygg at det er rørende og håreisende samtidig. Jeg vet så langt inn i ryggmargen hvor vondt det var å skrive det innlegget for  dere, så rettferdigheten skal finne veien. Løgner, beskyldninger og egne tanker fra de som ikke burde åpnet følelsessystemet i overhode, har delt med verden.  Jeg kan si dette, fordi jeg har stått der hele veien og Therese er ganske lik meg. Kjemper for det som er rett og gir seg ikke før hun er i mål.   Det tok meg hele fem minutter å skrive hvorfor dette var viktig og dele dette med dere. For henne var hun takknemligheten selv og det gjorde noe med meg, Så lite skal til for å hjelpe. 257 sidevisninger den dagen, viser meg at mange har lest, laget seg tanker og er med videre i kamen mot urettferdighet og overgrep. 

Har du noengang tenkt at dette kan være en du har i ditt nærvær, en du kjenner godt eller en du minst hadde forventet? Ta vare på de rundt og gjør en forskjell.   Jeg gir meg ikke, gjør du? 

Jeg tar av meg hatten for deg, Therese.

Når håp er alt man har

Håp og rettferdighet, to ord som henger sammen i en usynlig tråd man ikke kan se. Vi har alle våre minner å se tilbake til, spesielt i juletider. Men denne dagen, kom en sannhet jeg har ventet lenge på å dele med dere, skrevet av min beste venninde. Dette er så vikitg for meg å dele med dere, ordrett, følelsesladet og kaldt. Men likevel ett håp om forandring til en annen som sitter å føler seg på samme måte, en forandring, og rettferdigheten vil seire.

Hvem er med oss?  Lik, del og vis verden at overgrep og urettferdighet ikke er riktig,

 

"Mitt største ønske for 2013- Rettferdighet..

Rettferdighet..Jeg lurer på om det bare er et ord,eller finnes det rettferdighet? Ikke i mitt liv iallefall.
Mamman min døde for et år siden som resultat av omfattende seksuelle overgrep av sin stefar. Dette pågikk over endel år fra Mamma var i begynnelsen av tenårene. Det var en så traumatisk hendelse for Mamma at hjernen hennes kapsla det inn i en slags svart boks. Hun mistet all respekt for seg selv. Hele ungdomstiden og voksentiden til Mamma var ødelagt. Hun kjempa seg igjennom åra med sitt dårlige selvbilde. Helt alene, inntil for snart fire år siden, da hun forsøkte å ta sitt eget liv. Søstrene mine og jeg tok farvell med mamma,vi så henne forsvinne fra oss. Mamma våkna til et lite øyeblikk,og fortalte oss at hun elsket oss. Ambulansepersonale rakk akkuratt å redde henne. Det var minnutter om og gjøre.

Etter det fikk Mamma god hjelp av leger,psykologer og psyiatere. Sammen klarte de å finne denne svarte boksen,og til slutt åpne den. Det var en enorm påkjenning for Mamma,men samtidig en lettelse over å vite at hun likevel var verdifull. Det siste året så det ut til at ting gikk riktig vei,men pga flere år med psykisk nedbrutthet,var immunforsvaret så dårlig at det ikke kunne stå imot en lungebetennelse. Dette er en forferdelig måte å miste sin fantastiske mamma på. Mamma ble krenket på det groveste, og hun blir fortsatt krenket ved å bli fremstilt som en løgner! Dette er en sannhet som har vært forferdelig tøff for oss å bære på,men nå er vi klare til å fortelle dette til offentligheten.Til alle.

Hvis det er sånn at man skal tro på noe,må det være at meningen med at Mamma overlevde selvmordsforsøket, var at vi skulle få svar på hvorfor livet til Mamma hadde vært som det har vært. Det er kun en som har visst grunnen hele veien,og det er hennes stefar. Saken er derfor foreldet. Han har på ingen måte gjort noe for å hjelpe henne.

Dette skriver jeg for at Mamma skal få fred, og for at sånne saker må frem i lyset. Det skal snakkes om.
Jeg har lært at rettferdigheten alltid seirer..Gjør den det?!"

-Therese Borrie

Jul med din glede.

Jul. Den koseligste tiden av året. første snøen har allerede falt, stjerner hengt opp i nabolagets vinduer og stemningen bygger seg opp. Det er allerede nå bare en uke til selve julaften.

Samtidig er julen også en høytid mange, inkludert meg selv kvier seg litt for. Minnene strømmer frem om de som ikke lenger er her med oss og savnet graver seg inn gjennom ryggmargen etter en siste samtalle med den man ikke lenger kan nå.Tenker man mer på samtalen om man føler man har noe usagt av den grunn at man burde vært mer tilstede enn man var? Kunne man gjort den forandringen som skulle til for å beholde tradisjoner man har vokst sammen om å gjennomføre?

Jeg er så lei av å tenke, savne og fokusere. Følelsene mine er ett kaos og jeg vet ikke helt om jeg tror på det eller ikke. Det er Jul. Jeg venter på ett julekort som aldri kommer. En lue som skulle bli strikket med kjærlighet og omtanke, siden jeg ikke er spesielt flink til å holde forkjølelsen unna. En samtale som ender med mine ønsker for jul og hva jeg trenger til jul.

Eneste jeg ønsker meg til jul er  kunne skru tilbake tiden. Denne gangen for meg selv, mitt egoistiske jeg. bare for å kunne gjøre dette ugjort og la tradisjoner være tradisjoner.  Livet mitt er i forandring. Hvem skal fortelle meg nå at jeg klarer, går veien med meg fordi du har gått her flere ganger selv og heier på meg?    Jeg savner deg så veldig at det gjør vondt.

Kjære tanker. Kunne dere ikke bare la meg være. 

 

Drivkraft til fremtiden

Denne uken har vært en berg- og dalbane. Mye frustrasjon, men oppi det hele har det vært samvær med fantastiske barn, gode venner og man får igjen den kontakten med de man har rundt seg som man rett og slett har savnet litt, bare for at man tar hverandre for gitt.   Det er i vonde tider man ser hvem man har og hvem man ikke har hatt. Uansett hvilken retning man går, hvor mange skritt feil og valg man kunne vært foruten,  blir man ikke gitt opp av den grunn. Hvorfor skal man? Livet er til for å feile og rette opp, starte på ny frisk og fortjene sjansen man får.   Gjør du deg ikke fortjent, fortjener du heller ikke nye muligheter til å vise deg fra din beste side, da vil du bare bli husket for hvordan du faktisk er.  Høres kjent ut? Vel.. Vi kjenner vel alle en slik en snik. 

Jeg har virkelig sett, hørt og erfart hvordan ett menneske som fremstår som noe helt fantastisk viser seg å være noe man ikke kjenner i det hele tatt.  Sorger og vonde tanker, blomstrer da man tror man har truffet en som forstår deg, gir deg alt og du får følelsen av at man betyr alt. Det tar to sekunder å gruse den følelsen og være tilbake i ett sinne fra djevelen, tårevått av frustrasjon og ett helvete uten like da sannheten kommer for en dag.  Ja, man blir sterkere av motgang, mer bevisst på seg selv og andre rundt. Men likevel, klarer jeg ikke forstå hvor slike personligheter oppstår?   Hvorfor vil man hverandre så vondt og bevisst kjører over med løgner, påfører en uforklarlig smerte man ikke trodde fantes. 

Så har du meg da.. Jeg som bryr meg om mine venner og ville tatt en kule for hver og en av de. Hvordan løser man dette?  Når man står på utsiden og ser, kommer frustrasjonen over at man ikke vet hva man skal gjøre for å gjøre det bedre.  Bare det å være der, selskapet i seg selv og vise at de ikke er aleine, blir min taktikk til dette kommer i ett leksikon : " Sinnslidelser med uforklarlige hendelser, vokt dem for personen" , ikke engang hvitløk og kors kan redde de sjelene. 

Kjære pappa.

Farsdagen. En dag som fedre har fått tildelt for å gi de den oppmerksomheten de fortjener, en dag for hygge, varme ord og en påminnelse til seg selv hvor heldig man er som har en så fantastisk hverdagshelt som forbilde.

Jeg er takknemlig for den sterke personen jeg fikk utdelt som far, som har gjort alt for sine barn uansett hindringer på veien. Det krever en sterk mann for det livet du lever, jeg er stolt av deg å måten du kommer deg gjennom med smilet på plass, hele tiden.

Takk for at du er den du er,selv om dagen idag er en felles dag for fedre, setter jeg utrolig stor pris på deg hver dag. Du er min klippe, en hverdagshelt og verdens fineste menneske.

Gratulerer med farsdagen, kjære pappa! Jeg er så glad i deg!

handikap parkering= skiltovertagelse.

En liten tur i den lokale butikken kan virkelig få en stakkar som meg til å anlegge gode grunner til fremtidig hjerteinnfarkt. Jeg blir forbannet. Enkelte i denne verden mener tydeligvis at de som har behov for lettere tilgang til hverdagslige ting ikke har behov for den plassen som er utdelt de. 

Bunnpris er en av de som tydelig mener at skilt for billig middag hver uke er viktigere å sette på disse plassene enn mennesker som skal benytte seg av de kuppene de reklamerer for. Jeg er en av de som kjenner sinnet drar seg opp gjennom tarmen og saftige ord med innlevelse og høytalermodus, bare så disse feilene ikke skjer igjen i fremtiden. 

 

Ordenes betydning

Onsdag, midt i uken, med en mandagsfølelse av trøtthet og tiltak for å kave seg ut av sengen.  Når isen skal skrapes på ruta og skoene fryser fast i steintrappen, vet du at vinteren har kommet for å bli, nok en gang. 

Alle har sine rutiner på morrakvisten. Kaffe blir førsteprioritert, etterfulgt av nyheter og en time på sofaen. Idag ble jeg mer eller mindre sjokkert da jeg åpnet f-b.no.  Det som ventet var en sak om en mann som fikk livet sitt i rullestol fordi han ble mobbet på skolen, diabetesen var målskiven og droppet insulin for å slippe ordene som møtte han. 

Behandlinger og medisinering for å holde seg selv frisk, er i flere tilfeller ett lett bytte for enhver mobber. Alle enten kjenner noen eller kjenner følelsen av det å bli mobbet for ting man ikke kan noe for, hvorfor skal man straffes for livet man har fått som innebærer ekstra motgang og hvem gir deg retten til å sette kjegler for omkjøring på veien man selv vil gå? 

Når det er så mye fokus på mobbing og man ser konsekvensene, håper jeg innerst inne folk snart ser hvordan det kan ende og behandler de man møter med respekt.  De sterkeste menneskene jeg møter, er de som har kjent på motgangen, hever hodet og deler erfaringer videre fordi de kan og vil gjøre en forskjell.  Ingen kan gå aleine i lengden. Strekk ut en hånd, vær der og vær med på å forhindre mobbing. 

Jeg vet om flere som ikke vil være en del av samfunnet pga blikk, småprat og kommentarer som gjør mer vondt enn å være ute å vise sitt handikapp.  Når ble det greit å behandle mennesker sånn? Vet du egentlig hvor vondt det gjør for den som føler seg verdiløs pga ordene deres for ett vendepunkt av sykdom eller skade? Tenk litt på det. 

Vær mot andre sånn du vil de skal være mot deg.

 

Livet går videre.

Helgen har vært full av intrykk, følelser, nye bekjentskaper og utfordringer.  Jeg er glad jeg fikk kjenner på hver og en av de, selv om settingen på noen av de ville jeg vært foruten.  Jeg har tatt meg fri i helgen fra blogg, personligheter og brukt tiden på meg selv og mine. Ja, jeg har vært egoistisk, men alle trenger det til tider.  har man det ikke bra med seg selv, kan man heller ikke være der for andre. 

Fredagen var noe av det tristeste jeg noengang vil være med på. Tårer, følelser og varme klemmer ble utvekslet. Det å følge en så nær og god venninde til sitt siste hvilested var tungt, men samtidig så vet jeg at du har det bra nå. Jeg finner trøsten i at du er sammen med de vi her savner, motatt med åpne armer ble du nok og viser deg for oss i ny og ne, du vet enda når vi trenger deg.  Det var en mening med hvor på stedet du skal få hvile og at solen skinte i det vi fulgte deg dit.  savnet etter Pål er også der fortsatt for mange, jeg vet nok at du sender han alle de hilsene vi skulle ønske vi kunne gjøre selv og at dere har hverandre. Sol og jeg finner roen med det. Savnet etter deg vil være der for alltid selv om livet går videre. Jeg vil iallefall aldri glemme deg, tankene mine er hos deg hver dag. 

Jeg er veldig takknemlig for alle mine venner som har vært her for meg og mine i denne tiden. Humøret, motet og meg selv har vært til og fra i en boble av tanker, følelser og stillhet. De som har sittet med meg fra telefonen kom, til de som holdt hånden gjennom fredagen er uerstattelige for meg, skal dere vite. Medspillere på sitt beste, jeg beundrer hver og en for å ha holdt ut med følelseskaoset mitt.  Takk for at dere gikk i krigen mot sorgen med meg. 

Samtidig har jeg også lært mye om meg selv i denne perioden.  Hvordan jeg er som person, hva mine svakheter og sterke sider er og ikke minst hvem jeg skal gi plass i hjertet mitt til. Venner er de som gir og tar, stiller opp i tykt og tynt og gir ikke slipp på deg når livet gir en motgang.  Som jeg ser på meg selv, er jeg tilgjengelig for de som trenger meg, gir mye av meg selv til andre, selv om jeg har dager hvor kroppen ikke vil være med der hodet vil være.   Jeg har nå funnet ut for min egen del at jeg ikke lenger vil være den som sliter meg ut for de som trenger sympati og ikke engang kan tikke inn en melding når verden min raser og tårekanalene tømmes. Er det da vennskap når det kun går en vei, eller blir dette sympatisøk på sitt beste?  Misforstå meg rett. Jeg er takknemlig for bekjentskapet som har vært, dere har akkuratt vist hvem jeg ikke vil være. En erfaring rikere og innsikt i meg selv og hvordan jeg aldri kommer til å bli. Hjerte.

Jeg personlig gir alt av meg for mine venner.  Dere er gull verdt hele gjengen. Ingen nevnt, ingen glemt. Resten, får klare seg selv.  

Jeg kunne delt alle mine tanker her for en real utblåsning, men det finnes en grense for alt.  Man må luke vekk det som gjør en vondt, sette strek over hva som har vært og fokusere på nåtid for å få en bra fremtid.  Livet må gå videre og man blir sterkere på motgangen livet gir en på veien dit.  

Jeg er klar for en ny dag med nye muligheter hver eneste dag.  Er du? 

 

                                               


Jeg er med

Den siste tiden har jeg fått en fot innenfor frivillig arbeid, kurs og lærdom i å redde liv.  Dette er noe alle burde ha kunnskap om, man vet aldri når en situasjon oppstår og man kan være den som gjør en forandring. Å være den første på ett skadested kan være skremmende, iallefall om man ikke vet hva man skal gjøre.

Etter ett halv år pause, har jeg kommet tilbake sterkere enn noengang. Bestått grunnkurs i førstehjelp, hvor deilig er ikke det? .  Kunnskap er viktig og jeg angrer ikke ett sekund på min tilbakekomst! 

Har nå blitt kjent med en super gjeng som har med seg humoren og smilet uansett hva og hvor vi befinner oss. Det har så mye å si, det å være positiv til livet, le og smitte smilet over på andre når man kanskje har en litt seig start på dagen. Jeg har aldri ledd så mye før og vennskapene her er livet ut.  Sammensveiset har vi blitt, venner er tross alt den familien man velger selv. 

Igår var værgudene i sitt rette ess, regn og snø om hverandre. Mandager er dagene vi treffes og ny kunnskap skal sile gjennom hjernebarken.  Støvlene var på og marka ventet, endte med 3 timer i skogen. Du tenker sikkert, uff så kaldt og bløtt - feil. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Søk i skog, grilling og latter.  Jeg elsker mandager. 

En mestringsfølelse jeg ikke har kjent på før.   Dette er virkelig å anbefale for alle og enhver.  

 

                                                     Jeg er med, er du? 

 

                          


 

tankekart

Søndag.. Kjent for den store hviledagen etter en hard uke med opplading til ny uke med nye muligheter.  Jeg gleder meg ikke til kommende uke, den tror jeg nok bir beintøff. 

For en uke siden, var du her med oss, du hadde akkuratt laget ferdig to luer som du gledet deg til å levere over. Rosa og blått, bildet er fast i hodet av den grunn at dette var det siste du gjorde, nok en gang for andre enn deg selv.  Alt var greit, ingen sure toner eller sårbare samtaler, vips var du vekk. Savnet er ubeskrivelig, det kjennes mer og mer nå hvor det starter å gå opp for meg.. 

Tankestrømmen om hvorfor ligger alltid i bakhodet. Til nå har jeg trøstet meg med at du er hjemme, slapper av og forbereder deg til ukestart. Jeg begynner nå å innse at det er bare en løgn jeg har lagd for meg selv for å sette tårene på vent litt, du har satt dine spor og det tomrommet man sitter med blir vannskelig å fylle igjen.  

Jeg løper, men uansett hvor stor fart jeg får på mine skritt, tar tankehelvete over. Hadde du bare visst hvor mye du betydde for verden.. Jeg savner deg så veldig.  

Vendepunkt

Sorgprosessen er i full gang for mange av mine omgangsvenner.  Ta tiden til hjelp og tøm tårer til det ikke er mer igjen, følelser skal ikke stenges inne og dette er tiden for å ta vare på hverandre. Venner er familien man velger selv, jeg har vært heldig. 

Vi har mistet mange gode sjeler opp igjennom, tankene mine faller tilbake på de som vi ikke ser, men som jeg har troen på at er her med oss likevel. Jeg kan trøste meg med at nå er de samlet sammen i ett paradis, uten bekymringer, smerter og vonde tanker. Vi vet de kommer og hilser til tider, gode vaner er tross alt vonde å vende - godt er det. 

Men samtidig har jeg gått inn i meg selv. Jeg har har ett sinne i meg som jeg ikke får plassert. Det har gått ut over verden uten at jeg tenker over det, kroppen er sliten av å være sinna på alt annet når jeg i bunn å grunn kan være sinna på meg selv isteden.  Derfor tok jeg en sjans, mange år tilbake i tid og løste ett problem , en konflikt som har hengt over meg siden jeg var i min "rebelske ungdom". Det føles bra. Virkelig.  Nå er det tid for forandringer uansett hvor hardt man skal bite tenna sammen. 

Det er så mye å være glad for som man ofte kanskje tar som en selvfølge. Sett pris på de små gledene og menneskene rundt deg, det er de som får deg på beina igjen etter en tung tid.  Under smilet vil savnet alltid være her. Men jeg vet du er med meg på den reisen jeg nå skal ta.  

 

                               


En engel har fått vinger..

i mørket ser man sjernenehimmelen.  En påminnelse om våre kjære som har forlatt oss, til himmelen for hvile. Stjernen som viser seg mest for deg, er en påminnelse om at de følger med oss selv om vi ikke kan se de.   Dette er nok det vondeste innlegget jeg noen gang vil skrive,..

Jeg husker den dagen vi møttes. I min rebelske ungdom, følelser på avveie og tankespekter uten like.  Lite viste jeg at vi skulle fra den dagen få ett vennskap få kunne drømme om. 4 kløver som ble til 3 etter vår kjære Pål's bortgang.  Vi lovet å ta vare på hverandre og være der i alle gleder og sorger.   Jeg vet du savnet han og jeg slukker litt av sorgen av tanken på at du nå blir passet på av en mann med stort hjerte, forståelse og karakter.  

I mitt hjerte vil navnet ditt være risset inn, som skrift i sten vil du alltid være med meg på reisen i fremtiden. Det vil bli en tung tid i vente, en tomhetsfølelse og savnet vil være stort etter en så fantastisk jente.  Du har virkelig satt preg på verden. Jeg vil huske deg som den sterke jenta du var, som kjempet en kamp mot deg selv og verden lenge, som til slutt tok overhånd.  Om jeg kunne skru tilbake tiden, ville jeg gjort det uten å nøle og holdt hånden din gjennom livet,  kjenne den varmen du utstrålte til alle som fikk gleden av ditt vennskap. 

Uansett hvor tøft livet har vært med deg, har du aldri nølt med å være der for andre. Hjemmet ditt har vært åpent for alle som trengte en utstrakt hånd i hverdagen, smilet ditt var alltid på plass uansett hvor sliten du var av motgangen. Jeg ser opp til deg, det kommer jeg alltid til å gjøre.. Det skal en sterk sjel til for å kjempe de kampene du gjorde,. Jeg respekterer ditt valg selv om jeg kommer til å savne deg livet ut.  

Livet har satt sine spor for meg. Uansett hva jeg har slitt med, har du alltid stilt opp. Samtalene våre, rådene du ga meg satt lokket på fortvilelsen når jeg ikke viste hvem vei jeg skulle gå. Erfaringer hadde du nok av og delte de mer enn gjerne for å hjelpe andre som gikk skritt du tidligere hadde tatt. Du har vært med på å forme meg til den jeg er idag, håper du vet hvor glad jeg er i deg og takknemlig for vennskapet vårt.  Hjertet mitt gråter, jeg savner deg mer enn ord i verden..  

 

Hvil i fred, jentami.. Nå skal du få hvile..

 

                             

Feilfri og perfekt

 

Håp er lyset når alt ser mørkt ut, feil blir gjentatt, ett mønster av vaner og veien alene mot en dyster fremtid er bildet man bærer med seg i retningen fremover. Når alt kommer til alt, er en selv det man har å lene seg på. Tillit til mennesker forsvinner, gleden blir likegyldig og viljen til å prøve forsvinner. 

Det er mange der ute som har gjort sine feil, jeg selv har gjort mine. I ett dømmende samfunn og de vennene man trodde ville være der som forsvinner, mister man en del av seg selv og håpet om forandringer og veiledning blir borte. Man trekker seg like gjerne lenger ned og holder det gående, spørsmål og dømmende regler kommer uansett, så hvorfor prøve?  Det er så fint at så mange er perfekte, som vet alt. Om de aldri har vært full av feil valg og dårlig samvittighet for noen, hvordan kan de da vite alt og peke retningen man burde gå istedenfor å gå seg vill i seg selv? 

Den som gjør feil, i dine øyne, gjør det beste ut av krigen som er innenfor skinnet av fasaden. Vet du egentlig hva du er på vei til å skyve bort?  Det skal ofte ikke mer til enn en utstrakt hånd, ett smil og en som lytter når ting er tøft. Litt veiledning og samarbeid og du kan ha gjort en større forandring enn du noengang hadde forestilt deg.  Livet er ikke lett, noen sliter mer enn andre. 

Ja, man må lære av sine feil for å få nye sjanser i livet til forbedring, være den man engang var og bli bedre enn man noengang har vært.  Det er tidkrevende, følelser i berg og dalbane, men i det lange løp er det så utrolig verdt det.   Har man gjort opp for seg og sine dårlige valg her i livet,  gi en sjans til å vise at de faktisk ikke skuffer deg denne gangen. Heller prøve enn å angre på at man ikke benyttet muligheten. 

Hadde ikke mine medspillere gitt meg en sjanse her i livet, hadde jeg ikke blitt den jeg er idag. Erfart hvem som er mine virkeige venner, jeg vet mine begrensninger og hva jeg er god for.  Ett skritt opp på stigen til rakrygget, med mestringsfølelsen inne, grunnmuren for å komme seg opp fra kjelleren igjen. Smilet er der, livet er bra og jeg vet jeg kan alt jeg vil klare.    

Gi en sjanse, en mulighet.  

 

                                 


 

Morderens samvittighet

De siste dagene har ett bilde av en jente blitt delt rundt på facebook, med tekster som er til å gråte av. Pen jente, med smil på lur men uansett hvor glad hun ser ut, mangler hun gnisten man får av å være lykkelig. Dere vet sikkert hvem jeg sikter til : Amanda Todd.   

Denne jenta vil om kort tid kun være ett vagt minne for alle untatt hennes nære og kjære. Ett liv har gått tapt av ord og handlinger fra mennesker som tydelig tråkker andre ned for å føle seg bedre selv. Når man ikke orker leve mer og tar en drastisk løsning for å få slippe, for å ikke føle og for å være fri, er det vel noe som må gjøres for å forhindre ett nytt offer for hatet, for de som virkelig bare må. Gjør dette deg til den kule i klassen når det pågår som verst, å være formann i klubben mot de utstøtte og trenge seg inn på psyken til ett menneske som i bunn og grunn ikke har gjort deg noe som helst? Hva gir deg retten til å ta ett menneske sitt liv, tråkke på det og kaste ord som gjør at familie mister det kjæreste de har? Var det verdt det? Er du tøffest nå?   

Samvittighet er noe man er født med, med tøff oppvekst og/eller med mennesker som stadig trigger knappene, forsvinner samvittigheten mer og mer, likegyldighet kommer og onskapen i ord blir spyttet ut, for å trå seg innpå ett annet menneske som du ønsker skal ha det like ille som du selv har hatt det. Når du er klar over konsekvensene, du vet hvor vondt de ordene gjør og slagene sitter, er det da verdt å gjøre det mot andre, det du selv har opplevd?  Hvorfor skal andre straffes fordi du tydelig ikke har det helt bra med deg selv?  På seg selv, kjenner man andre.. 

Vær den forandringen du ønsker å se hos andre. Sett ned beinet og vis du ikke er en av de som ødelegger andre for moro skyld. Støtt opp, forsvar og gi beng i hva andre skulle mene. Det er ditt liv, dine rettigheter og det skal ingen få ta fra deg. Alle trenger noen, om det så er en eneste som er der, viser at man bryr seg og stiller opp i tykt og tynt. Vær den ene og gi noen som trenger det ett liv med mening. 

Ingen skal mobbes i mitt nærvær -  Stopp før det er for seint. Jeg har ingen fler å miste, har du?

 

                                

Bildet er en påminnelse til alle, hvor skjørt ett liv er. Ta vare på de rundt deg og ikke minst, deg selv. 

Norge i farger.

Høsten er her, vinteren nærmer seg sakte men sikkert..  En ting er å sitte klistret forran tv'en under teppet med te i hånda, noe jeg stort sett gjør hver regnværsdag. Igår fikk jeg muligheten til å oppleve Norge i farger, hvor bilen kjørte oss tur/retur hønefoss. 

Med fjell på hver sin side, med trær i alle farger som speiles i vannet.. drøm deg bort sier jeg, for bilder ble det dårlig med, siden jeg gjorde akkuratt det samme. 

 

                   


 

Når vi var fremme etter 3 timer kjøring, ventet en blid liten mann på oss,  og vi fikk oss en tur i de smale veier man aldri ser uten å ende i skogen. Det er faktisk mye pent å se på om man bare bruker beina litt!  Sykkel fikk jeg lånt meg, ett par aldere for liten, men så lenge man kommer seg frem er det vel ikke så nøye! Merker det er lenge siden jeg har gitt meg ut på slike eventyr, usikkerheten bare skriker ut av øynene mine! .. De barna, de barna.. 

 

                  

Nye opplevelser, steder og med godt selskap i tillegg, er det et tur man kan se tilbake til med smil om munnen.   Kos dere i høstværet, søndagen på sitt aller beste!  

 

"Hypokonderens" hindring

Hei, jeg heter Gina, jeg er 24 år og levet livets glade dager med venner og familie rundt meg. Finner gleden i små ting og liker livet mitt sånn det er nå, små skritt fremover mot fremtiden. 
Leser du mellom linjene? 
.
Da jeg var i mine yngre, men bekymringsfulle dager, hadde jeg ikke sett for meg at livet skulle få ett vendepunkt jeg ikke var forberedt på.  Selv om frykten har spist meg litt innvendig, tilbake til sinnet jeg bar på i min ungdomstid i mitt tidligere innlegg, valgte jeg å se på dette som normalt å trosse verden og tøye grenser.  Jeg lærte. Nå slår virkeligheten meg i ansiktet og dagene mot ett bedre liv er i fokus, tid har jeg jo nok av. 
.
Men likevel, er noen dager verre enn andre. Selv om jeg har to bein å gå på, armer som fungerer og hodet er på plass, er hver dag en kamp mot smertene kroppen min må tåle. Det andre ikke ser er hver gang jeg biter tenna sammen for å være på lik linje med andre på min alder, være der selv om kroppen sa nei før jeg tenkte tanken og de små tingene i hverdagen er ofte ett ork. Man setter på seg ett smil, går seg til og fungerer. Vet du hvorfor du ikke hører fra meg dagen etter?  Dagen før var en så stor påkjenning for meg at jeg ikke fungerer som jeg gjorde dagen før. 
.
"stakkar deg" er noe jeg har hørt ofte i min tid med utredninger og diagnosefunn.  Når man har gått sånn som dette i nok år og tror til slutt man er gal og innbiller seg smertene man bærer, er det deilig med en diagnose hvor man da kan slutte å kjempe mot nav, som i seg selv tar alle kreftene man hadde, behandligsmuligheter er lettere å finne og roen over seg at man hadde rett hele veien er en glede mer enn ett sympatisk ord.  Sympati er roten til alt ondt, selv om det menes godt.. 
.
Når du alltid er sliten, trøtt og angsten brer seg over deg som ett vått hånkle, kvelningsfølelsen kommer og tankene svirrer i ett mareirtt av tanker. Hodebry om det minste, hva hvis, hvem når, hvor og hvorfor. Tror du dette er noe enkelt for en stakkar som har null kontroll på livet fra før? Er ikke rart en blir deprimert. 
.
Ja, Iselin. Jeg snakker om fibromyalgi. Dette som du kaller hypokondersyndromet.
.

Tror du dette er noe noen ønsker å reklamere med for å få sympatien du ikke får fordi noen i ditt nærvær krangler med kroppen sin for å være med deg på en strand en varm sommerdag?  Hadde du bare visst at det var jeg som satt ved siden av deg da du kom med denne flotte: "  Fibromyalgi er noe jeg kaller hypokondersyndrom,  det kommer når man vil, eller trenger oppmerksomhet".
.
Karma is a bitch. 
                              

Judas dans.

Facebook -  nye sladresiden for de glade munner.  Vi er alle der, deler gode og tunge stunder, sladder og innpakket dritt til en som har vridd om kniven ryggen og satt kroken på døren, for å la deg sitte å lide i ensomheten. Sladra går, ryktene kommer, gjerne om den som fortjener det minst, som har prøvd å gjøre det beste for andre i dette livet som alle synes er så jævla herlig.   Jeg har nemig gjennomskuet den som skriker ut høyest, at livet er en dans på roser, alt er perfekt og ingen sure toner finner sted hos dette perfekte lille mennesket. Hvor deilig hadde ikke det vært? Selv om løgnen er større her, frister tanken om ett perfekt liv uten de negative sidene. 

 Hvorfor er folk så glad i å snakke om andre?  Når noen kommer til deg med big news om livet sitt så tar det litt krefter å dele dette med andre, som man selv velger hvem man skal stole på. Hva gir deg retten til å buse ut med det til andre å tro de holder kjeft om ditt sanne jeg, ditt svik for tilliten og ikke minst deg selv?  Er det av den grunn at man har det så forferdelig med deg selv at man må snakke om andre for å komme seg ovenpå igjen?

 Det er så mange slike deilige personligheter, jeg ser ikke helt gleden ved å tråkke ned de rundt deg. Er det verdt det?  En dag, når du skal pusle sammen brikkene i livet ditt, kommer du til å mangle de siste bitene, bare fordi du var så opptatt av å ødelegge istedenfor å reparere skaden. 

 

 

skallet av skyggen

De smiler, de ler. Vanslige mennesker som du husker for humoren. Tanker tilbake fra da den hyggelige tonen ble delt med en gruppe mennesker, latteren kimser i bakhodet, man smiler. Åpenbart er de fylt av humor, glede og liv i hverdagen, herregud så deilig det må være å ha det sånn hver dag. Aldri en sur tone, uansett stressende situasjon. 

Tror du på det?  Vent.. 

Inners i de menneskene.. Er det en sannhet som ikke har blitt fortalt. ett hemmelig liv bak skallet av lykke, viser seg å være en sårbar liten sjel, som verden har stoppet opp for. kroppen tar pause. tanker tar overhånd, gleden for lite er borte.  Ensomheten blir stor når harde dager, vonde minner og tankene suser til handlinger man husker livet ut.    Det er også de som ikke vil plage verden med sitt, klistrer på ett falsk smil og prøver å stabbe seg gjennom siste timene i lidelsen av for mye mennesker. Angsten kommer krypende, tårene merker seg i halsen, nå er du sliten.. 

Å være en type.. menneskekjenner er ikke det dummeste man kan være.  Gjennom det påklistrede smilet, ser man tomheten i øynene, væremåten som sier du ikke vil være der du er nå og stirring inn i en annen verden er de første tegnene man kan se problemet som ulmer. Ingen fortjener å være på sånne steder hvor alenetiden er det mest sårbare, men likevel alt psyken egentlig vil. Demonene har kommet, men ikke for å bli.  

Ta deg ekstra tid. les.. Vær der og vis at de ikke er aleine.  Venner er det mest dyrbare du kommer til å ha, ta vare på de, for alltid. 

 

                 


psykens onde øye

I mine tidligere innlegg har det kommet frem alt fra tårer, kjærlighet og det verste av alt miste den som står en nærmest. Men det som er tabu og det som ikke blir snakket om, er psykopatens sanne jeg.  Hvem er forberedt på dette og hvordan kommer man seg helskinnet ut av dette uten å føle seg som ett vrak av menneske med følelser på avveie?

Den beste mannen kan være det du minst venter deg. Ukene går, kosen er der, ord sårer og følelser blir satt på prøve. Man prøver å blidgjøre, være sitt beste jeg men ingenting er bra nok og selvfølelsen synker i gradene fortere enn man kan kjenne snøen smelter på kinnet en kald vinterdag.  Hva får noen til å behandle ett menneske på denne måten,  er det maktfølelsen eller er det rett og slett at man ikke ser skaden før lenge etter den har oppstått? 

Jeg kjenner flere  som har vært i denne situasjonen, som virkelig mener at de gjør alt feil, kan bedre og burde vært bedre for den som orker å holde ut med en i det lange løp. Når noen får deg til å føle på denne måten etter slitte tårer, blod og svette for å glede den du setter høyest i livet, for noen som ikke  bryr seg på langt nær så mye om deg, er dette et varseltegn man virkelig bør bli forklart av en som ser dette på utsiden. 

Utsiden er fin den, man slipper å tre inn i en sone man ikke vet hvordan man skal forholde seg til. Hva skjedde med samvittigheten til de som ser dette, er det greit å  bare overse, late som ingenting og forvente at det skal bli br av seg selv? Det gjør det ikke. 

Som jeg har sagt tidligere. Vær der.. en klem og en skulder kan være det lille som skal til for å få vedkommende til å se virkeligheten, hva kjærligheten og omtanke er. Man må se det fra utsiden, sammen med en som bryr seg og en som vil gå skrittene ut av helvete med en.   Man kan ikke se alt fra utsiden, noe finner du på insiden om du tar deg tid å ser etter.. ett liv er verdt mer enn luft.  

Ta deg tid til dine nærmeste. Strekk ut en hånd og vis at du er venn å ha med seg videre. Jeg kjenner noen som trenger meg og som jeg har gjort en forandring for.. 

 

                                   


 

 

Vender tilbake

Når jeg logger inn her for å skrive, varmer det mitt hjerte å se at så mange har trykket innom her for å lese.  Godt å føle seg savnet litt, når tiden ikke har strekt med til blogg akkuratt nå hvor dagene har vært hektiske. 

Den siste uken har jeg brukt på alt annet enn sofasliting, reflektering og sosialisering med andre sofaslitere. Jeg har faktisk vært på kurs, som jeg har bestått og mestringsfølelsen kunne ikke vært større. Endelig føler jeg at jeg er i mitt rette element, dette kan jeg!  Stolt? bare litt. Gleden over å være menneske igjen? Absolutt. Jeg er tilbake som den Gina jeg var og jeg er så sinnsykt motivert for å være bedre enn jeg noengang har vært!  Kroppen her skal ikke få knekke meg har jeg sagt, nå begynner resultatene å komme. 

Jeg har også fått erfare at kunnskap, vilje og godt samarbeid, ikke minst, er nøkkelen til suksess!  Jeg har vært så heldig å hatt de beste menneskene som instruktører, tålmodige ledere og fantastiske mennesker med humor som jeg har tilbrakt omtrent hele helgen sammen med.  Trøtt og jævli men så sinnsykt verdt det! 

I tillegg har man flyttet på seg til ett stykke fantastisk plass hvor man stortrives i galskapen til nabo, som er gull verdt!  Hjelpsom, humor i hverdagen og godhet inn til beinet, akkuratt sånne personligheter jeg liker aller best!  Jeg har ingenting å klage på, livet smiler og det er helt fantastisk! 

Så med dette håper jeg det er helt ok at bloggen ble satt litt til side noen dager, jeg er tilbake nå, sterkere enn noensinne. 

 

 

                          


utsiden inn

Høsten er ett tankespekter uten like. Mørket kommer, ensomheten drar seg inn og hodekjøret er aldri langt unna. September og tiden frem til jul er vanskelig, det kommer det alltid til å være.  Man kan ikke viske ut fortiden uansett hvor mye man ønsker det, man kan bare nøye seg med "sånn er det " og lære seg å leve med virkeligheten. Hva gjør man om det lille holder deg igjen nok til å stoppe livet mens klokken forsatt går? 
.
Etter som jeg blir eldre, tenker jeg mer og mer tilbake. Drømmene mine, ambisjoner og valgene jeg tok for livet. Jeg har innsett at sinnet mitt og følelsespekteret ødela mye av hva jeg skulle bli for meg selv, for andre og hvordan livet mitt skulle vært den dag idag.  Jeg har gjort mine feil, tatt konsekvenser av valgene mine og likevel sitter jeg med en følelse av dårlig samvittighet og en magefølelse jeg enda ikke har klart å plassere.  Hemninger fantes ikke, rett fra levra og var ikke redd for å si hva jeg mente om ting jeg så på som urettferdig. Bein i nesa har jeg enda, men silkehanskene er på igjen. 
.
Men likevel, ville jeg ikke vært foruten. Det er dette som har gjort meg til den jeg er idag.  Er det noe jeg har lært på veien er det å være sånn jeg ønsker at andre hadde vært mot meg da jeg trengte det som mest.  Gi folk en sjanse, alle kan drite seg ut. Hadde du synes det var noe alright om alle vendte deg ryggen når du har takket for deg og kroppen går på autopilot med sjelen på ferie? 
.
Jeg har til nå skrevet om hvordan man bør være, se lyst på livet for mørket er bare en periode som man kommer seg gjennom bare man har troen på seg selv og håp nok til å ta de skrittene som kreves for å komme gjennom de prøvelsene livet setter for deg.  Erfaringer fra hvordan jeg selv har kommet meg dit jeg er idag er noe jeg ønsker for alle som er på den veien jeg selv har gått. Det var ingen som fortalte meg hvordan mørket føltes og hvor ensomt det var, selv om det var mennesker rundt meg.  Får du ikke forståelse og sjanser, kan man like greit å gå aleine. 
Gi ett smil, en skulder. Det er ofte medisinen mot tunge stunder. Bruk den.
.
Jeg er takknemlig for hver og en av dere som har fått meg dit jeg er idag, mine kjære medspillere. 
.
                   


Lengsel i brann

De fleste av oss vet hvordan hjertet hopper i det du treffer den du vet du skal dele dagene dine med.  Man treffes, følelser utveksles i det ordene for hverandre kommer og skrittene inn i fremtiden nytes med varme i sjelen og en glød av forelskelse.  Fremtiden planlegges, alt går retningen for en lykkelig fremtid i møte og gleden kunne ikke vært større.  Livet er planlagt til det ytterste og hver dag sammen er en dans på roser. Lykke kalles dette, det fineste i verden.  

Men livet er også det skjøreste en har. Når lykkerusen går over til sorg, uventet og hjertet gruser lykken og følelsen av savn, ensomhet og lengsel tar over.  Hva gjør man når lykken sklir over til ulykkelig, følelser blir uutholdelige og lengsel etter armkroken som var så trygg brenner i sorgen?

Jeg har en rekke ganger skrevet om mine medspillere, som takler livet så fantastisk etter livets vendinger og motbakken som følger.   Denne gangen er det en spesiell en som fortjener å bli snakket om, ikke for sorgen, men for hvor åpent og ærlig man kan være selv om sjelen er på prøve.  Jeg kjenner jeg er stolt av å kjenne slike sterke personligheter og de gir meg en følelse av at motbakkene kun er en prøvelse til mørket har lagt seg.  Lyset i tunnellen er ikke enden, det er håpet og ett snev glede som er en start på livet man tenker man brått hadde mistet.  Jeg har virkelig troen på deg og at livet ditt blir beriket med lykke når sorgen har lagt seg og du tenker tilbake med smil om munnen istedenfor tårer i sjelen. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg beundrer virkelig din styrke til å fortsette. Du gir  så mye av deg selv og ryktet sier at dine klemmer er fylt med kjærlighet og varme. Det skal en god person med omtanke for verden til å gi det du gir av deg selv uten å tenke på at man må, venninne for dine egne medspillere er det ikke tvil om at du er . Jeg unner deg virkelig det beste på veien og at lykken kommer til deg når du er klar igjen. Samtidig vet jeg at dine barn er lyset i livet og at de ikke kunne fått en bedre mor enn hva du er for de.  

Fortsett å vær det beste du kan være, deg selv.  

 

 

                            




Lille mannen i mitt liv

Kvalitetstid er viktig for å opprettholde de båndene man har med de som er rundt en. I dag skal jeg tilbringe dagen med mine herlige venner og lille mannen i mitt liv. Jeg gleder meg! 

Jeg har ei venninne som jeg setter høyt i livet. Vi har historie langt tilbake og klikket med det samme gapet utvekslet ord. Historiene våre er like, humoren er drøy og latteren er alltid tilstede. Hvor deilig er det ikke å ha slike medspillere som ikke lar deg sitte igjen med følelsen av energitapping etter endt samtale?  Bare se, det er ikke bare jeg som trekker på smilebåndet ? 

 

                                


Med tårevått i halsen, deler vi gode og tunge stunder. Jeg kan virkelig åpne meg for henne, av den grunn at vi begge er i en situasjon som er tung å leve med. Våre klipper i livet er utsatt for sykdom.  

Denne kampen mot følelsekaoset ville satt enhver ut av spill, men likevel beundrer jeg virkelig denne jenta for hvordan hun får dagene til å gå, smilet som alltid er der selv om sorgen er stor langt inn i hjerterota.   Du har levd ett liv, erfaringene er med deg og jeg er så imponert over hvordan du har kommet deg til toppen. Ingen kan knekke deg nå, du har overvunnet deg selv og styrer hodebry på en fantastisk måte.  Du får mange til å trekke på smilebåndet bare ved å være deg selv og det er noe du alltid må ha med deg når fokuset dabber av. Det er hva jeg liker med deg, styrken din til å fortsette livet uansett hindringer du møter på veien. 

 Jeg kan ikke engang forklare hvor fort man snur, så lett vonde følelser tar over livet og djevelen setter sine klør i en, når man sitter fast og ser på at mennesker lider seg gjennom hverdagen.  Når rollene forandrer seg, du blir forelder for din egen forelder, går man ut av seg selv til tider. Man tar feil valg, sier og gjør helt på tryne ting, men hjertet er der selv om tankene er litt på avveie.  Det er en grunn for at jeg kaller vennene mine medspillere, de er med meg hver dag i kampene jeg skal overvinne, tankene mine har de og de har også en plass i hjertet mitt.  

I dette karusell-livet har jeg også fått gleden av å ha med meg verdens vakreste små barn. Siden flere av mine venninder har beriket verden med små krabater, er det meg en glede å ta æren som filletante for disse små latterbombene.  Den følelsen de gir meg når de blir glad for å se meg, sloss om oppmerksomheten og gir så mye glede bare ved å være der, hvor deilig er ikke det? åh! Lykke! 

Som sagt, skal jeg leke med lille mannen i mitt liv idag. Han er snaaaart fem år og tiden flyr fortere enn toget. Det er så viktig for meg å opprettholde det båndet jeg har til disse barna. Jeg har vært der fra de var små, var tilstede i dåp og nå er det barnehage som gjelder. Tiden flyr, mye skjer og nye vennskap lages. For hvert steg han tar i livet, skal han vite at jeg alltid vil være her uansett hva det gjelder.  Det samme gjelder for hans søster. 

Det tok meg litt tid å komme inn på han, hvor han er litt forsiktig av seg. Men hvert minutt med de er verdt hvert eneste sekund, vi er bestevenner når vi leker og klemmene man får etter endt samvær, sier meg at han har hatt det like moro som jeg har. . Jeg blir super barnslig bare jeg vil, elsker det. 

                                       

 

                                           



Haha, har du sett noe så herlig?  Masse klin, latter og glade barn. Ingenting er bedre!  

 

                                                                           Ha en fin mandag, dere!  Det skal jeg ha! :)

Tenk før du skriver..

Når jeg startet å blogge, var jeg obs på hva jeg skrev og hva jeg lot være å dele med verden. Med tiden har jeg gitt mer av meg selv og delt frustrasjon, glede og tårer med mange.   Etterhvert som kommentarene har kommet inn, kjenner jeg en vrede inni meg om hva som står skrevet under noen av mine innlegg. 

Kjære blogger. 

Når noen skriver ett nnlegg, noen mer følelsesladd enn andre, men likevel rett fra hjertet, LES før du kommenterer.  Jeg har merket meg på min egen og andre sine innlegg at noen er oppslukt av sidevisninger og slenger inn en kommentar som " Såååå fin blogg du har! Ta en titt på min!" . Disse kommentarene kommer gjerne under tårevåte innlegg som er stappfull av ærlighet, virkelighet og som har vært vondt å skrive.

Hallo?  Klarer du ikke lese..?

Noe så irriterende. Jeg har nå bestemt å ikke poste de kommentarene der, så om du føler deg litt truffet kan jeg bare si deg med en gang at jeg er ikke aleine om å irritere meg over dette. 

Andre bloggere som f.eks bruker " 12 år og gravid, helt serr!!!" - kan ikke du bare grave deg ned?  Har du ett så tomt liv bør du kanskje revurdere hele bloggen, for det er virkelig noe jeg anbefaler deg på det sterkeste. 

 

F.E.A.R - fuck everything and run.

Etter uker med latskap og sykdom, har endelig løpeskoene vært festet på beina igjen.  Solen sto på himmelen og vindstille så langt øyet kunne se, var utsikten da planene om aktivitet ble lagt.  lite visste vi at skyene skulle komme og stiv kuling lagde gjennomtrekk i ørene. Men likevel var det en behagelighet ved det hele. 

Jeg fryktet at bein skulle kollapse når det er så lang tid mellom hver gang man gir kroppen utfordringer.  Siden jeg ikke er helt rett skrudd sammen, kjenner jeg det nok bra utover, men det vil være verdt det. Uten smerte, blir det ikke bedre, sånn er det bare. 

Turen gikk til mærrapanna, hvor vi valgte skogveien. Ulent terreng skal være bra for gamle kropper, 24 er ikke en alder å kjimse av. kollagen slutter å produsere i en alder av 25, rynkene kommer for å bli og det som henger blir hengende.. Redd? Ikke veldig. Motivert? Absolutt! 

41 min med rask gange, jogging og løp. Du trenger ikke si du er stolt av meg, jeg vet det allerede.  Kjører jeg det løpet her frem til jeg kjenner bedring, blir det lettere å legge trening og kosthold sammen, Holde det i gang og la kroppen helbredes av egentrrening. Det var en fugl som hvisket meg i øret at musklene mine ikke alltid vil være syke om jeg finner rette måten for meg å leve på. 

Ingenting er umulig, så lenge du står på for å se mulighetene. Jeg vet mine og skal jobbe meg frem til målet, om det så tar meg hele livet. 

 

Det skal sies at min motivasjon for løping ligger mer i psyken.  Livets grå skyer trer seg titt og ofte over meg og tankeverket trekker igang. Beste man kan gjøre er å komme seg opp av sofaen, bruk kroppen og løp som du aldri har løpt før.  

Med mitt musikkvalg i ørene, som tilfeldigvis (ikke særlig) pleier å være Susperia, går det så barken flyr etter kråka i skogkanten. Det anbefales på det sterkeste, jeg lover. 

 

                                                                                                              


Kamp om rettferdighet.

Den vondeste følelsen i verden er å se noen bli gjort urett. Jeg takler virkelig den følelsen dårlig, selv om man ikke vet hva man skal si eller gjøre.   Noen ganger er stillhet og nærvær en bra ting, selv om man sitter med følelsen av å kaste opp i munnen, hjertet går i høyspenn og sinne går over i tårer. 

Noen i mitt nærvær kjemper om rettferdighet. 

Man ser stadig hendelser som rammer folk på tv. Hører historier som ikke burde funnet sted. Man ser det, føler på det, så glemmer man det. Jeg blir kvalm, uvel og tankene flyr overalt og ingen steder når akkurat de tingene skjer rett foran en..  Man skal kjempe for det man tror på , selv om motgangen virker som eifeltårnet i bakkeform og himmelen åpner seg med svart magi. 

Til dette kreves sterke personer. Motgangen gjør deg sterkere, noe jeg har nevnt i mine tidligere innlegg. Det kan virke som en blir satt på prøve av livet, for å se om man mestrer. Hvor er da diplomet man får etter endt helvete, lidelsene man drar seg gjennom og bøttevis med tårer? 

Vil det noen gang ende, er tanker som kommer.  Det gjør det virkelig til slutt. Veien du går nå er tung, følelsene er mange, men du er ikke aleine. Det må du ha med deg i tankene hver gang de tar overhånd.  

Du vet hvem du er..

 

                                   


Navnet ditt: Magesår

 

"Venner kommer og venner går, de gode gamle er de som består" - Hørt det før?  

Jeg har mange ganger gjentatt meg selv med hvor heldig jeg er som har mine fantastiske medspillere. Men under overflaten av rosen, har jeg også de som stadig viser sitt sanne jeg.  Man kan dele de inn i forskjellige kategorier: 

* De som kun er der når det skjer noe dramatisk, noe de kan snakke om og vise verden at de bryr seg sånn, men forsvinner like etter pratet er over. 

* De som trenger deg for vinning, gjerne fordi du har noe de trenger, eller at de skal bruke deg som en mellom-mann for å få det de griske hendene trenger 

* De som hiver løs på deg som en psykolog, kveler deg med innebygd irritasjon og trykker deg ned for å føle seg bedre selv. 

 

Er det så vanskelig å gå inn i seg selv og forandre det lille som gjør en så forferdelig å være nær?   Er offer-rollen så viktig at man drar ned alle rundt en for å være midtpunkt?  Gi meg styrke..

Hvorfor er det ingen lov om at det er greit å kaste disse ubrukelige menneskene i en konteiner med syre? Tenk så befriende å gjøre samfunnet en tjeneste og kvitte seg med de som virkelig forpester dette ellers så fantastiske livet?  Jeg har det så langt opp i halsen at jeg virkelig ikke klarer slike personligheter. 

 Alle har lov til å drite seg ut. Jeg hadde ikke vært så glad jeg heller om hele verden snudde ryggen til meg om en feil skulle ødelagt hele livet rundt meg. Men, det store problemet er de som får så mange sjanser og likevel gjør samme opplegget gang på gang. Bruker, ødelegger og påfører magesår.

SE DEG SELV! 

 

                                              


Stjernehimmel..

 

I natt var ikke søvnen til stede. Tankene mine tok over søvnen og følelsen av at jeg burde være ett annet sted gnagde meg, selv om det ikke hadde hjulpet noe. Jeg vet du er lei deg idag, dagen blir tung for alle som drar glede av ditt vennskap.

Jeg vet du har gruet deg til denne dagen lenge. Derfor vil jeg dele en liten hemlighet med deg. 

Vennskapet vårt er  helt utrolig.. Vi kan gråte sammen, le sammen, diskutere uten at uvennskapet banker på døren. Jeg har tidenes venninde med meg hvert skritt jeg tar og jeg er så takknemlig for at du er med meg på reisen i fremtiden. Hva skulle jeg gjort uten deg? 

Samtidig vet jeg at sjelen din er satt på prøve, hjertet ditt er berørt av en sorg jeg ikke kan plastre, uansett hvor mye jeg vil ta bort smerten. Men likevel, smiler du hver dag, finner glede i hver lille ting og det skal en stor liten jente til for å være så sterk som det du er. Jeg er så stolt av deg og hvordan du takler alt, du er helt fantastisk skal du vite.  

Se på himmelen i kveld, den klareste stjernen som blinker mest, er en du savner i himmelen som viser seg for deg..  Selv om man ikke kan se henne, vet jeg godt at mammaen din er med deg, kjære. Jeg lover.  

i heart you.. foralltid

 

                               


Gleden ved å smile.

 

Høsten nærmer seg med stormskritt og forkjølelsen har allerede intatt kroppen. Det gjør ingenting. Jeg har ullsokker, te og tepper til å pleie meg selv og gode mennesker rundt meg som skriker inn en melding eller fem om god bedring. Om alle bare hadde opplevd samme omsorgen for en så liten ting..

Jeg kjenner en jeg velger å la være anonym. Dette mennesket hadde nok ikke hatt noe i mot at jeg skrev om dette, men av hensyn til at noen i denne verden ikke eier grenser, får det bli sånn.

Uansett hvor grå dagene mine kan være, blir jeg så glad inni meg hver gang jeg møter denne personen, alltid glad, hilser alltid og smiler hele tiden.  =Fredrikstad er noe som blir solgt så langt lageret rekker og dette er noe som holder denne personen oppe.  

De grå dagene forsvinner, livet mitt er ikke så trist likevel. Når denne personen kan smile, være glad for så lite og være så oppmerksom at det alltid blir utvekslet ett "hei, hvordan går det?" , hvordan kan jeg være egoistisk og tenke at livet mitt kunne vært snudd i en annen retning?   Jeg synies disse personlighetene er helt fantastiske. Hvorfor er man så redd for å gi de 2 minutter av tiden vår?

Jeg ser ofte folk gir meg blikk fordi man hilser på de som er litt mer uheldig her i verden. Tror man virkelig at dette er en livsstil man holder på av ren glede? Hvor mange vil ikke ut av dette, men ikke får den hjelpen de trenger?  Slutt.. Jeg blir kvalm av dere som tror dere er bedre enn andre.

Gi de litt tid av livet ditt.. Send over ett smil, ett nikk, koster det deg så mye at det ikke vil være verdt det?  Du kommer ikke til å angre. 

Vi er mennesker alle sammen, ikke glem det. Alle gjør feil, noen trenger bare litt mer hjelp til å rette de opp enn andre. I mellomtiden, gi de som har det litt tøffere enn deg selv den oppmerksomheten og gleden de trenger, for å føle seg litt bedre enn de følelsene den kalde skulderen gir..

hjerte. 

 

                

Les mer i arkivet » Januar 2013 » Desember 2012 » November 2012
hits